S02E10 - Er jeg klønete – eller er det ADHD?
Jeg krasjer i gelender på flyplassen. Mister kopper ut av skapet. Får blåmerker jeg ikke husker hvor kom fra. Men jeg har også spilt basket på konkurransenivå. Så hva er det egentlig som skjer? Er jeg bare klønete – eller er det systemet som er i overload? I denne episoden snakker vi om tempo, arbeidsminne, zumba-kollaps og hvorfor løsningen noen ganger heter gaffateip.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
Hei folkens, og velkommen til Amygdala Party. Jeg heter Step og i dag skal vi snakke om kløneri.
Men først – må jeg nevne prosjektet mitt. Jeg holder på å lage et fellesskap for deg som vil ha mer enn bare en podkast. Et sted hvor vi kan snakke sammen, ikke bare jeg til deg. Mer om det kommer snart – følg med. Om du vil ha beskjed når det er klart, kan du gå på amygdalaparty.no og legge igjen eposten din. Helt uforpliktende.
Så, skal vi se på dette med å være klønete. Om du tror du er klønete - så tror jeg nok du vil se på seg selv litt annerledes når du har hørt ferdig. Fordi du er ikke klønete. Du husker den teorien om at ADHD egentlig er en evolusjonær fordel? At vi er sånne hunter-brains. Raske. Intuitive. Sanseorienterte. Reagerer før andre har skjønt hva som skjer. Designet for å jakte.
Og så går jeg på flyplassen i mitt eget hjemland. Det er et sånt skrått gulv, og midt på gulvet går det et metallgelender. Ikke diskret. Ikke skjult. Midt i synsfeltet. Et ganske solid, offentlig, arkitektonisk valg. Og jeg går. Jeg skal rekke et tog. Så jeg går i full fart. Med koffert. Med retning. Med selvtillit.
Og så— BANG. Rett i magen. Ikke sånn “åh, jeg dunket litt borti”. Nei, nei. Full kontakt. Metall mot mage. Det tok nesten pusten fra meg. Og det første jeg gjør? Ikke kjenne etter om jeg er skadet. Ikke puste. Ikke stoppe. Jeg ser meg rundt. Så noen det?
DOPAMILLA: Altså… jeg kan ikke helt se for meg denne jegeren som løper etter mammuten, jeg. Slik jeg kjenner deg, så krasjer du i første tre – BOINK. Og mammuten bare… ser på deg. Og tenker: “Dette går fint.”
Ja, Dopamilla. Og er ikke det rart. Fordi da jeg for noen år siden klarte å knuse skjermen på min splitter nye telefon bare timer etter at jeg fikk den, har samboeren min siden innført at jeg må ha sånn uknusbar skjermfilter og cover FØR jeg får bruke telefonen.
DOPAMILLA: Litt sånn barneskolebarn med nøkkelen rundt halsen?
Ja, nesten slik. Jeg syns det er i grunn veldig praktisk at han gjør det fordi jeg har ikke råd til å kjøpe meg ny telefon hver måned. Ja, og bare så det er sagt - jeg har ikke noe imot at han gjør det, tvert imot. Han ordner det praktiske, så slipper jeg å behandle telefonen min som fersk egg. Og så klarer jeg liksom ikke helt å skamme meg over dette - hvis du skulle tro at det er pinlig - han er heller ikke perfekt. Det som er perfekt av han utligner mine svakheter. Og det som er perfekt hos meg utligner hans. Det kalles forhold. Ikke vergeordning.
DOPAMILLA: Dere er et komplementært team. Som Batman og… en litt distré Robin.
MEN, det er en ting jeg stusser over. Jeg har alltid vært ganske flink til sport og gym. Jeg var rask, og hadde en av de beste tidene i klassen på sprintavstander. Jeg spilte basket på konkurransenivå. Jeg har klatret i trær og aldri falt ned. Skulle man ikke tro at det er enda enklere å ta ut et glass fra skapet uten å miste det i bakken?
DOPAMILLA: Ja, skulle tro det. Men du motbeviser det ganske elegant, da.
Og det er her det blir interessant. For dette handler ikke om at jeg mangler motorikk. Om du også føler deg klønete, så kan jeg si med en gang at heller ikke du mangler motorikken. Du er ikke klønete. Det handler om at hjernen ikke alltid prioriterer kroppen. Og vi kan se på det fra flere vinkler, fordi det er selvsagt flere ting spiller inn. For det første, så registrerer vår hjerne ganske mye i omgivelsene. Vi går ikke på kjøkkenet for å lage oss kaffe og vårt fokus er bare på at vi skal ta ut koppen fra skapet, sette på vannet og finne fram kaffe. Nei.
DOPAMILLA: Nei, selvsagt ikke. Det ville vært for enkelt! Vi driver ikke med for enkelt!
Vår hjerne registrerer ganske mye rundt oss. Hva som skjer utenfor vinduet. Hva kollegaene snakker om mens du går gjennom landskapet - eller kanskje ikke hvert ord, men at de snakker. Du hører stolene knirke, printeren spy ut arkene. Sjefen som kaster et blikk på deg der du går. En kunde som kommer inn i lokalet. Alt det bruker hjernen kapasiteten på. Båndbredden må deles.
Og i tillegg til det ytre – så har vi det indre. Så du tenker på det møte du skal ha om et kvarter. Du fokuserer på at du skal rekke å lage kaffeen før møtet begynne. Du tenker kanskje på hva du sa i forrige møte. Hva du skal si i dette møte. Husket du å printe ut alle underlagsdokumenter?
Så mens hjernen din er LITT opptatt med cirka 73 ting …
… skal du samtidig utføre presis finmotorikk.
Stå riktig. Strekke armen. Kalibrere grepet. Ta koppen ut uten å touche kanten. Ingen margin for feil der, nei. Og det er ikke fordi du ikke kan. Ikke fordi du er klønete. Det er fordi kapasiteten er splittet.
DOPAMILLA: Skulle tro at å lage en kaffekopp er en militær operasjon.
Men, jeg har jo spilt basket. Hvordan kan det hende at jeg kunne fange ballen i lufta i full fart, når jeg mister koppen som står fast i skapet i bakken?
Jo, det er faktisk ganske enkelt. Fordi noe som skjer fort, det får oss så å si reagere på instinkt. Basket er dagens paralell av mamutjakt. I basket er ikke hjernen min på flukt fra kjedsomhet – den er akkurat passe aktivert. Målet er tydelig, tempoet er høyt, responsen er umiddelbar. Det er det nevropsykologer kaller optimal aktivering. Og i den tilstanden? Da funker faktisk alt. Kroppen er kalibrert, blikket er skarp, og ingen kopper faller i bakken. Det er ikke magi. Det er bare et nervesystem som endelig har fått nok å jobbe med. Kroppen er i balanse. Da har du ingen problemer å fange ballen i lufta - på samme måte som en prehistorisk jeger ikke kræsjet i trær mens han løp etter mamutten.
DOPAMILLA: Så du klarer å fange ball i lufta, men du klarer ikke å gripe en kopp ... som står stille?
Ja, det er i grunn litt morsomt. Mens når du plukker koppen ut av skapet, er det ingen urgency i dette, og da griper du den sånn i full fart uten at du har rukket å kalibrere kroppen. Noen ganger bommer jeg på koppen og skyver den bakover i skapet i stedet for å gripe den. Andre gangen tar jeg den og må gjennomføre en gymnastisk øvelse for å fange den i lufta mens den flyr ut av skapet - jeg mistet den like etter jeg grep den, fordi jeg grep den bare halvveis.
I sport, spesielt raske og reaktive idretter som basket, kan økt aktivering og fokus gjøre nemlig koordinasjonen skarpere. Altså når tempoet er høyt og responsen umiddelbar, samtidig som målet er tydelig, så fungerer mangemed ADHD bedre. Du skal fange ballen, kaste den videre eller skåre. Det skjert fort, men fokusert.
På den andre siden, når noe er mindre viktig, og samtidig som du har raske impulser, ja, da blir det mer unøyaktighet. Bevegelsene som går automatisk blir mindre kalibrert. Hvis du i tillegg beveger deg raskt, øker sjansen for glipp. Så ja, det føles som om jeg kløner noe skikkelig. Men i praksis handler det om at hjernen er opptatt med ørten andre ting OG at du samtidig er litt brå der du trenger finmotorikk. Ikke bevisst, bare så det er sagt!
DOPAMILLA: Men om du var så god i basket, kan du forklare hvorfor du så ut som en elefant i danselokalet på zumbatime?
Ja, det kan jeg. Jeg som alltid har likt rytme og danser til matlaging tenkte at zumba (den tiden det ble populært) måtte definitivt være noe jeg ville like. Haha, så hjernen min. Det kan du bare drite i! Jeg klarte ikke huske bevegelsenes rekkefølge, jeg klarte knapt å utføre dem, og så var jeg alltid tre sekunder etter alle andre. Jeg følte meg rett og slett skikkelig dum. Klønete. Uten rytme. Uten eleganse. Jeg kan si med hånd på hjertet at zumba, sammen med aerobic og liknende danseliknende trening er helt utelukket for meg.
DOPAMILLA: Ja, jeg tipper det er for alles beste.
Så, hvorfor kan jeg klare basket og ikke zumba?
Fordi zumba handler ikke bare om å bevege seg i rytmen. I zumba skal du huske rekkefølge, du skal samtidig følge takt, du skal telle, du ser mange rundt deg samtidig, du ser alle en gang til i speilet foran, og du føler også at alle ser akkurat på deg og hvordan du kløner. Zumba er nemlig systemkollaps.
Jeg prøver å se på instruktøren, men hun er som regel minst en halv bevegelse foran meg. Jeg prøver å se om andre også sliter, men det gjør det ikke. Den ene dama til venstre ser ut som hun har gjort dette siden 1994. Han bakerst som ikke engang ser på instruktøren. En mann, attpåtil. Altså misforstå meg rett, jeg vet at menn er flinke i dans, de skal bare ikke være så åpenbart flinkere enn meg, liksom.
Jeg prøver å leve meg i rytmen for å la den catche i kroppen og hjelpe til med å fange riktig bevegelse. Men jeg klarer det ikke. Alle i rommet hopper som et koordinert Lady Gaga-støttekor. Jeg driver fortsatt og prøver å forstå hva ‘grapevine’ betyr. Hvilken bein går hvor og når? Speilet gjør at jeg ikke bare ser hvor mye jeg skiller meg ut fra den perfekt synkrone resten, den gjør også at jeg ikke har noe sted å hvile blikket uten å se den perfeksjonen.
Å sette de enkeltøvelsene sammen? I riktig rekkefølge? I rytmen? Science fiction. Og DER er de allerede ved neste sekvens, men jeg er så frustrert at jeg kjenner tårene presse på.
Hvorfor er jeg så klønete? Gud, jeg som trodde at jeg var ganske flink til sport. Jeg skammer meg for å være det ene utskuddet. Og nå kan jeg lovprise at dette skjedde før alle slike ting ble delt på SoMe - ellers kunne dere sikkert se Step på Zumba under overskriften: Se på den dame i lilla t-skjorte. Gjerne med sånn ring rundt for å virke legge merke til kløna. Haha.
DOPAMILLA: Ja, noen fordeler skal man ha for å være Gen X, altså!
Men her kommer det interessante. Det er ikke fordi du mangler rytme eller er klønete. Det er fordi du skal bruke arbeidsminne, du skal sekvensere bevegelsene og du skal time dem. Mange med ADHD har faktisk god rytmesans. Men fortsatt kan vi slite med: “Etter høyre fot bak kommer venstre arm over hodet og så dobbelt hopp.”
Det er arbeidsminne + planlegging i sanntid.
I et lokale fullt av speil, lys, bevegelse og høy musikk klarer ikke hjernen å bruke nok kapasitet på det den faktisk skal gjøre - å få kroppen til å bevege seg til musikken i de bevegelsene som er ment å lage et program. Det er ikke at du ikke kan lære det. Det er at systemet må bruke mer energi på å holde rekkefølgen. Og da forsvinner flyten. Du mangler ikke motorikk. Du mangler ikke talent. Det er kontekstavhengig nevrologi.
DOPAMILLA: Jeg tror ikke vi skal bruke energien på å lære zumba, Step. Jeg tror verden klarer seg fint uten.
Ja, Dopamilla. OG det gjør jeg også.
Men det er faktisk enda en grunn til at kroppen noen ganger ikke gjør det vi tror vi ber den om. Fordi i tillegg til timing og presisjon og belastning, så finnes det en ting til som gjør det vanskelig for å være grasiøse i hvert øyeblikk. Det er et ord som liker veldig godt. Det heter propriosepsjon.
Propriosepsjon blir kalt kroppssansen eller «den sjette sans», er evnen til å oppfatte egen kroppsposisjon, bevegelse og muskelspenning uten bruk av synet. Det er den derre øvelsen som politiet bruker for å sjekke om du kan være full bak rattet - lukk øynene og sett fingeren på nesa. Jeg vet ikke om de tar høyde for at du kan A) være full når du ikke klarer det, men også B) ha ADHD og mindre presis propriosepsjon.
DOPAMILLA: Det tviler jeg sterkt på.
Ja, det gjør jeg også. Men la oss se på hva det er, fordi det er i grunn ganske interessant.
Propriosepsjon er egentlig en del av noe større. Hjernen vår behandler hele tiden sanseinntrykk fra kroppen – ikke bare der ute, men innenfra. Hvor er armen min? Hvor mye kraft bruker jeg? Dette kalles sensorisk prosessering, og forskning viser at mange med ADHD prosesserer disse signalene litt annerledes. Ikke feil – bare med litt mer støy i systemet. Og når du i tillegg har fullt bluss på alle de ytre inntrykkene vi snakket om, ja, da er det ikke rart at signalet fra kroppen drukner litt.
Jeg skal gi deg et eksempel.
Huset vårt har en sånn metalldørhåndtak. En sånn som skal være fin og dekorativ. Den er utskåret, altså den har hull i seg. Jeg syns ikke den er fin eller dekorativ. Jeg syns den er helt håpløs. Vet du hvor mange ganger jeg har satt fingeren i den? Sånn at negelen knakk, gjerne så langt ned at den blødde? Minst fire ganger. Så, etter å ha definert klinken som fullstendig livsfarlig, har jeg rett og slett tatt gaffateip og teipet over den. Den var ikke fin før, den er enda mindre fin nå. Jeg bryr meg ikke. Nå skader jeg i hvertfall ikke fingrene.
DOPAMILLA: Ja, der ser du. Du er ikke klønete, du må bare ha riktig løsning! Og gaffateip fikser jo alt. De kunne lage en reklame: Praktisk for både ADHD og kidnapping.
Vel Dopamilla. Jeg har ikke tenkt å kidnappe noen. Men denne propriosepsjon også forklarer hvorfor jeg har blåmerker jeg ikke vet hvordan jeg fikk. Eller at jeg kræsjer ganske ofte med dørkarmer. Selv om den døra har vært der i alle år. Det kan også føre til at du kræsjer med ting lettere i et mørkt rom eller at du sliter med stabilitet eller med å planlegge bevegelser.
Bare så det er sagt, det er ikke slik at har du ADHD, har du automatisk senket propriosepsjon. Men om du har det - vær klar over at det er ganske vanlig. Så nei, ikke klønete.
DOPAMILLA: Quick fix?
Nei, det finnes ikke noe quick fix på dette. Men det som ofte hjelper er å senke tempoet. Ikke gjøre to ting samtidig. Ikke haste. Fordi når du haster eller om du prøver å sjonglere flere ting på en gang - eller om du prøver å gjøre flere ting samtidig som du haster, ja, det er da det kan gå skeis.
Senest for et par dager siden skulle til til å gi piller til hundene våre. Vi har tre veteraner, altså noen piller her og der er det. En av dem har epilepsi, så hun får epilepsimedisin. Og bare så det er sagt - det er B-preparater og det er ganske heftig dose hun får.
Så mens jeg står der og pakker pillene i salamiskiver - som i vårt hus har blitt døpt om til pillelami - og prøver å fokusere på hvilken hund skal ha hvilken pille, ser jeg at i woken på komfyren er den en - én - sånn kinesisk dumpling igjen fra middagen. Så jeg tenker, hm, den skal jeg spise. Og så tar tak i den samtidig som jeg stapper piller i hundene.
Så omtrent akkurat i det jeg tygger og svelger, tenker jeg: Ga jeg pillene til hunden og spiste dumplingen, eller gjorde jeg det motsatt? Du kjenner den kalde svetten som kommer når du skjønner at du kan ha driti skikkelig på draget? Jeg kjente igjen. Nei, smaken i munnen var ikke salami, det var dumpling. Men puttet jeg pillene faktisk i salamien? Eller hadde jeg dem i den hånden som dumplingen? Hunden hadde svelget den også, så jeg kunne liksom ikke sjekke.
Og der jeg tilbrakte kvelden i skrekk og gru at jeg har spist epilepsipillene til hunden min, og turte ikke å si ifra til samboeren min (ikke fordi han hadde blitt sint, men fordi han hadde blitt redd og hadde sikkert dirigert meg til legevakta pronto), og ikke turte jeg å sjekke vanlig dose og bivirkninger for pillene heller (fordi jeg var redd jeg kunne ha gjort en skikkelig tabbe).
Innerst inne visste jeg - eller håpet jeg - at jeg ikke hadde gjort en feil, men jeg var ikke SIKKER. Jeg stolte ikke på meg selv.
DOPAMILLA: Nei jeg stolte ikke på deg heller der, altså.
Det har faktisk et navn, det som skjedde der. Det kalles prospektiv hukommelse – altså evnen til å huske hva du hadde tenkt å gjøre. Ikke hva som skjedde for fem minutter siden, men hva du planla å gjøre i neste sekund. "Jeg skal putte pillene i salamien, ikke i munnen." Den typen hukommelse er faktisk en av de tingene ADHD-hjernen strever mest med – og den svikter særlig når du gjør to ting samtidig og tempoet er for høyt. Så nei, det er ikke glemsomhet. Det er ikke uforsiktighet. Og det er heller ikke det at du begynner å bli dement. Det er et nervesystem som fikk for mange baller i lufta på én gang.
Og der og da sa jeg en ting til meg selv: Når du gjør slike ting, gjør en ting om gangen. Ikke stress, ikke skynd deg.
Jeg gjentar: En ting om gangen og ikke stress.
Dette handler om systemet som er i overload - slik vi snakket om de 73 tingene tidligere og at tempoet er raskt - jeg skal jo få det unna, så blir presisjonen mindre. Den blir til og med lav. Så det er definitivt ikke kløneri - det er rett og slett for mye som skjer for fort.
Ser du den?
DOPAMILLA: Ja, jeg ser den, men vær så snill og prøv å huske det til neste gang. Altså det med pillene. En ting om gangen, Step.
Ja, fordi det handler om å senke tempoet. Om å gi hjernen mulighet til å bremse og ikke handle på impuls. Pust inn og stopp. Helst før du gjør noe.
Så, om jeg på den flyplassen gikk slik at jeg fulgte med hvor jeg gikk, heller enn å se ut og observere menn som puttet bagasjen på brettet og et annet fly som taxerte for å ta av, og om jeg ikke gikk i full fart og stresset, men gikk i normalt, tempo - kanskje jeg ikke hadde krasjet i gelenderet. Kanskje jeg hadde krasjet i den likevel, men krasjen hadde ikke vært så hard.
Bare så det er sagt: Det handler IKKE om at du skal skjerpe deg. Være flinkere. NEI. Dette er ikke et ‘ta deg sammen’-øyeblikk. Det er et ‘forstå deg selv’-øyeblikk.
Det handler om å kjenne etter og erkjenne: Nå haster jeg. Er det en grunn til at jeg haster? Trenger jeg å haste? Senk tempoet.
DOPAMILLA: Men betyr det at alt løser seg bare du senker tempoet?
Nei. Jeg kommer fortsatt til å krasje i dørkarmer. Jeg kommer fortsatt til å få blåmerker jeg ikke helt vet hvor kom fra. Forskjellen er kanskje at det skjer litt sjeldnere. Litt mindre hardt. Og med litt mindre selvforakt.
Fra gelender i magen på flyplassen til epilepsipiller i munnen på kjøkkenet – det er egentlig nøyaktig samme mekanisme. For mye på én gang, for høyt tempo, for lite plass til at kroppen rekker å følge med. Det er ikke kløneri. Det er ikke uforsiktighet. Det er et nervesystem i overload. Og det finnes faktisk noe å gjøre med det.
Én ting er regulering. Senk tempoet når det gjelder viktige ting. Ikke pakk piller i salami samtidig som du vurderer å spise en dumpling. Ikke gjør tre ting når én holder. Pust inn. Stopp. Spør: Haster det egentlig?
Men en annen ting er miljøet. Jeg kan faktisk tilpasse omgivelsene mine. Teipe det farlige dørhåndtaket. Ha ting på faste plasser. Sørge for lys. Ikke stable glass innerst i skapet som om jeg driver Jenga-VM hver gang jeg skal ha et vannglass.
Det er ikke nederlag. Det er strategi. Og så finnes det en tredje ting: kroppen.
Noen av oss har en kroppssans som ikke alltid er helt presis. Da kan det hjelpe med bevegelser som er rolige og kontrollerte. Styrketrening. Balansetrening. Ikke for å bli grasiøs. Men for å gi kroppen tydeligere signaler. Poenget er ikke å bli feilfri. Poenget er å redusere konsekvensene — og skammen.
For det er kanskje det viktigste: Å slutte å tolke hver kollisjon som en karakterbrist.
Noen ganger er det bare et nervesystem som fikk for mange inntrykk på én gang. Noen ganger er det bare tempo. Og da handler det ikke om å skjerpe seg. Det handler om å forstå seg selv — og justere der det faktisk går an å justere.
Resten? Det kan vi godt teipe.
DOPAMILLA: Å ja, jeg står med gaffateipen klar, jeg!